Bare Jazz

Det er fint i Oslo i romjula. Byen er julepyntet og fredelig, og det er enklere å få bord på byens stemningsfulle små krypin - som Bare jazz, kafeen som ligger litt bortgjemt ved grensen, men som likevel alltid er full av bilde mennesker.  

Opp til bordene i andre etage strømmer tonene fra jazzbutikken under til rødvinsgløgg som nytes nå i disse juletider. Her er det fint å møte gode venner. Det er fint å sammen lukke kalde Oslogater ute, få varmt glass i hendene - og nyte varmen og gleden som sprer seg. 

I dag fikk vi vindusbord og kunne se ut på kaffens kontinentale vakre portrom som var pyntet med juletre og lykter, - og gjennom de strålende gullkulene i vinduet føltes uterommet nesten magisk.  

  

ut på tur julaftens morgen

Julaften våknet jeg tidlig, og hadde valget mellom å synke dypt ned i sofaen med lefse med julesylte og se Snekker Andersen og julenissen, eller å gå en morgentur med foreldrene mine. Jeg utsatte lefsen til Tre nøtter til Askepott.

Vi pakket oss inn i varme klær, ute var det isende kaldt, lys rosablå morgenhimmel og mye snø. Seks føtter knitret lykkelig i snøen. Vi gikk mot byen og kaia. Brygga, bryggerhusene og båtene var frosne. En måke så fastfrosset ut der den satt på svaberget, og det røk av vannet. Det salte vannet var vakkert. Gjennom røyken skinte det turkis i det ene øyeblikket og fiolblått i det neste. Det var ingen ved brygga, og vi møtte heller ingen da vi gikk gjennom strandgata, men vi så mange julelys i vinduene og kranser på veggen. Torget lå der tomt, men fyllt av julelys fra julegrana og girlandere. Vi gikk ganske stille sammen, det var fint. Fint å gå tur før ribba satte inn, men mest av alt var det fint å gå slik sammen stille i vakkert vintervær og se og kjenne juleroen senke seg.

(Solan og) Ludvigs jul

"Sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover, akkurat der månen går opp i Bellingmoskaret, - akkurat der, så Solan for seg ei lita julefortelling, bare han knepte att aua..."

Jeg lånte Ludvigs jul på biblioteket, og vi leser noen korte historier hver kveld. Solan og Ludvig er et pussig par, og det er trivelig å lese om dem nå i adventstiden. Det er fint å ligge slik - og rett før søvnen tar en - la tankene fare til et nedrimet Alvdal, til den kvikke våghalsen Solan og tungnemme, engstelige, men fine Ludvig. Deres førjulstid er fulle av talglys, ullskjerf, mandelpoteter, løiten, tjukke småfugler, dombjellelåt, og stille forventning i kulda - til jul. Med lune Ludvik og skrøneren Solan på laget blir adventstiden enda litt bedre. 

Friminutt

Det er den tiden på året hvor det er som mørkest. Det er mørkt når vi kjører til og fra jobb, og svakt er lyset som finner veien inn til kontoret hvor jeg sitter alene forran PCn - og dette på tross av at det ute nå er gnistrende klart vintervær. Heldigvis skjer det innimellom, som nå at jeg får et møte i gangavstand. En sjanse til å slippe ut av kontoret, ut til byens vinterlandskap. Jeg er en lykkelig byråkrat. Med kulda isende mot ansiktet og hendene stukket godt opp i ermet (jeg har glemt vantene i dag) går jeg nedover gater, bortover gater, og krysser over tomme snødekte plasser. Jeg ser opp, der over meg drysser rimet tykt fra trærne. Det er så vakkert. Det glinser i sporene til de andre som har vært ute og gått denne fine desemberdagen. Kanskje kjente de som meg den litt underlige følelsen av å tine litt opp, her i sola i 20 minusgrader. 

Frosne julegater

I kveld etter at teksten hadde rullet ferdig over lerretet, sto jeg i døra til kinoen og hutret. Ute var det 20 grader minus, og det var fortsatt lenge til bussen min kom. Skulle jeg gå ut? Det var kaldt. Jeg vegret meg. Så gikk jeg, ut i julegaten.

Jeg gikk lenge og helt alene. Det var vel ingen som ville ut. Jeg tenkte - de er inne i varmen, under pledd og ser tv - kanskje kikker en jente ut - kanskje ser hun meg, kanskje tenker hun at det må være kaldt der ute. Men her er vakkert. Det skinner vakkert i stille lys fra girlandere over gaten, fra små lubne juletrær på veggen, og fra de varme hjemmene som jeg går forbi. Etter en tid blir det også behagelig kaldt. Innlandsvintrene biter ikke, de er harde, men gode. Jeg smiler og føler kulden mot kinnene mine, mot bena mine som nå burde hatt stilongs. Kulden rammer kroppen min inn, slik at selv om jeg blir kaldere, føler jeg meg varm mot luften rundt meg. Jeg kjenner tydelig hvor kroppen min slutter og vinterluften begynner. Med kulden mot ansiktet og under utallige små julelys føler jeg med underlig levende.

Tur i mørket

Denne uken var travel, og onsdag dro vi helt til Mysen på ovnsjakt. I syv timer kjørte vi, syv timer etter endt arbeidsdag og for det meste kjørte vi i stummende mørke. Likevel var det fint.

I begynnelsen var det snø, i begynnelsen lå elveslettene åpne i det milde ettermiddagslyset, det særegne lyset som kanskje er det fineste ved måneden november. Jo lenger sørover vi kom, jo mørkere ble det, og lyset svant også ettersom markene, hustakene og granene gradvis ble strippet for snø. Tilslutt var det mørkt, jordene nakne, og lysene vi møtte, fra biler fra hus var få. Vi var på omkjøring, vi var sendt vekk fra hovedåren og kjørte bakom, bortom, veier og landskap som lå glemte mørke, som bilen vår ga lys, lot skinne et minutt kanskje, før de igjen ble lagt mørke bak oss. Vi kom inn på veier som snodde seg gjennom hauglandskap, - montro lå det en liten viking i en av disse haugene? Haugene gjorde det ellers flate landskapet lukket. Indre enfold - sa jeg til kjæresten min, mens jeg strøk ham over hånden, hånden som hvilte på kneet mitt. Der i bilen i 50 km på en bortgjemt vei følte jeg lykke. For når alt rundt er rolig mørke, og tiden går sakte, skjerpes sansene, og jeg kjenner godt varmen av hånden hans på kneet mitt, og den gode stillheten kilometer etter kilometer.  

Bibliotek reis deg!

Alle som pusser opp vet dette; det gjør seg ikke selv. Innsats må til. Innsats utover det vi orker. Etter jobb, kjøring, matlaging, rydding, vasking av tøy, fat og gulv  – skal det pusses opp. Døgnets timetall strekkes på nye og spennende måter. Jeg jobber, men min kjæreste er fantastisk. Mens jeg har forsøkt å kople av etter en lang tung uke, har han helgen gjennom slipt gulv.

Han sliper gulv på vår bibliotekstue. Det er tungt, støver, bråker, og ikke minst er det ensformig arbeid. Jeg aner ikke hvor langt han har gått der inne, frem og tilbake på de kanskje 40 kvadratmetrene. Men jeg tror han kjenner hvert søkk, hver kvist, og snart tallet på alle årringene i det som (under et uvisst antall malingslag) viste seg å være et gammelt furugulv. Han er utrolig.

Helt siden jeg var liten har jeg drømt om å ha et lite bibliotek. En av de filmscenene jeg husker best er der Bell i Skjønnheten og udyret ledes inn i et mørk rom på slottet, gardinene trekkes fra og hun ser hun er i et stort bibliotek - som er hennes. Se link Bibliotekscenen i Skjønnheten og udyret

Som Bell er jeg glad i bøker og i bibliotek. Bibliotek er lune og fasinerende rom med mange opplevelser stuet sammen, og klare til å åpnes - kanskje en kveld i desember? Det er kjæresten min som nå gjør dette mulig, og for det er jeg  ham så takknemlig. Jeg gleder meg til jeg kan male, til å hente bokkasser, gi bøkene mine hjem, og selv kjenne hjemmets ro bre seg i en myk stol med en god bok.  Takk kjære!  

Katt i vinterfrakk

Fredag kom jeg hjem fra jobb i 15-tiden. Jeg hadde vært på konferanse i flere dager med mye program, mye folk og lite plass. Kanskje derfor føltes det ekstra godt, da jeg endelig kom hjem.

Jeg takker for skyssen og stiger ut av bilen. I vinterfrisk luft speider jeg over grinda. Jeg ser ettermiddagssola tegne bølgemønstre på tunet.  Øynene leter, kanskje noen sekunder. Så ser jeg ham. Den lille ullballen bykser mot meg i snøen, han er lett, nesten som nysnøen rundt oss. Min lille katt, min Gauss.  Gauss er glad, smyger rundt føttene mine, lager myseøyne og maler høyt høyt når jeg løftet ham opp.  På tross av nesten femten blå er han god og varm –og veldig veldig myk . Mens jeg står slik med ham hører jeg isen på elva knitre, den legger seg nå.  Vi går inn. Jeg legger meg på sofaen, kjenner fredagsfølelsen, og en liten varm Gauss som sover lykkelig i armene mine. 

Elva fra vinduet en time etter at vi gikk inn

                                                     Gauss - her i min kjæres armer

Morgensteming ved fjorden

Når jeg er sørpå, vil jeg ned til fjorden. Det er ikke nok å se den på avstand. Jeg vil stå på stranden kjenne draget i luften, lukte sjø, høre dønninger - eller som i morges - stå helt på grensen der sand møter vann, se utover, se utover rolig vann, åpent vann og åpen himmel. Stå helt stille i det milde morgenlyset.

I dag ved halv ti tiden gikk jeg ned til fjorden. Her sørpå er ingen snø, men jorden er frosset og dekket av rim som knaste under føttene mine. Det var fritt for folk, for biler, for omgivelseslyd av typen en hører i byer, i bygninger - det eneste som hørtes var føttene mine som knitret lykkelig på vei ned mot stranden - og måkene der nede som hylte og stupte luftkråke.  Odd Børresen hater måker, jeg liker dem, godt. Jeg liker måker der dem hører hjemme - som her. Måkene her flyr høyt over vannet, har gule mager i sola, og skriker som i lykkerus når de ser - som meg - en fiskebåt der ute. I Oslo eller i skogen skriker måkene stygt, søplemåker, møkkamåker. Men ikke ved fjorden. Her passer de inn, og i stunder som dette ved vannkanten føler jeg meg deilig rolig, samlet og går glad og lykkelig hjem.

Her kommer vintern

Onsdag morgen var tunet dekket av et tynt lag snø. Årets første snø var varslet på nyhetene. Slik var snøen ventet, eller var den det? Det var så mye vi skulle gjøre kjæresten min og jeg. Høsten med gule bjerker, kjempemåne og fugleflokker - det virket som den hadde kommet for å bli (i hvertfall litt til...), men tirsdag var den offisielt over. Tirsdag kveld på tunet ble det i lyset fra en arbeidslampe øvet vold mot vedkubber.

Vedhaugen hadde ligget der siden tidlig i høst, glemt. Nei, ikke glemt - utsatt, og etterhvert utsatt for frost når høsten gikk mot vinter. Det var som om kubbene hadde forsøkt å varme hverandre og frosset sammen med hverandre og med bakken. Nå skulle de inn. "Vil du ikke så skal du!" - sa jeg høyt til en kubbe og sparket den løs mens jeg sendte en varmt blikk mot kjæresten min. Han lo. I skinnet fra arbeidslyset banket og sparket vi løs trekubber, samlet i favner, og bar dem inn i vedskåren. Det var fint å jobbe slik sammen kalde i vinternatta, sammen mot frost og for vintervarme! Et øyeblikk ved vedhaugen undret jeg meg over hvorfor dette var så trivelig, det var jo kaldt! Da for en evolusjonspsykologitanke gjennom hodet mitt - kanskje er dette noe som henger igjen fra samle- og sanketiden. Kanskje, kanskje ikke. En ting er sikkert vedsjau i vinternatta gjør meg glad!

Jokkes Her kommer vintern

Ingrid Olavas cover av Her kommer vintern

Fugler i flokk og plog

Kl 17? Det er snart kveld, lydene fra kontorene er færre, og lyset i korridoren slukket av en pliktoppfyllende kollega - da skjer det. Jeg sender ett blikk mot venstre fra PCn. Ett blikk - og der der er de - og så mange som de er! Den skumrende vinterhimmelen er nesten svart av et bevegelig lag - av fugler. Jeg har aldri før sett så mange fugler fly sammen! Fuglene er av typen "flokkfugl", det vil si de er mange, de flyr sammen, men ikke i plog. De er så vakre. Jeg føler lykke.

Jeg blir også lykkelig av å se fugler fly i plog, fugler som flyr over elvesletter i fine formasjoner. Noen ganger følger de nøyaktig veiens sirlige kurvinger - det ser virkelig imponerende ut! Enkelte dager i året er for meg spesielle. Øyafestivalen er kanskje årets musikkhøydepunkt, men også tiden og stedet for en annen vakker opplevelse. I løpet av festivalen ser jeg alltid fugleploger over himmelen i Oslo. Dersom det også er godvær (og det er det ofte) og et band jeg liker spiller - blir øyeblikket magisk! Jeg har vært så heldig å få oppleve dette flere ganger. Jeg smiler og undres - tenkte arrangørene på dette da de fastsatte tidspunktet for festivalen? Eller er det kanskje de mest musikkinteresserte fuglene som legger trekket til festivalen, - eventuelt de mest tunghørte? Uansett - jeg håper mange ser og gleder seg over dette - og jeg, jeg gleder meg til Øya!

Happy B.

Lykketroll

Min lille kusine lekte med troll i går. Trollene var av typen lykketroll. Disse blide velfødde trollene med hår som står rett opp.  Jeg visste ikke at dem fantes fortsatt. Det føles lenge siden jeg var hos farmor og trollene på hytta på Fjellstrand. Farmor samlet på troll – et for hvert barnebarn. Tilslutt ble det seks troll - som klatret og stakk seg på tornebusker, løp over gressletter og dykket ned i verdens største lupinhage. Blandt hagens vekster forsvant de nærmest. Farmors troll opplevde dette lenge før menneskene i filmen Kjære jeg krympet barna. I Trolljegeren (som forøvrig bør sees!) nevnes trollarter som bergtroll og jøtuler, men ikke lykketroll.  Synd. For lykketrollene, de er jo uten tvil de triveligste!

Happy B.

   

Å gå i sol

Kl er 10, det er 3 kuldegrader og sol.  Jeg trasker bekymringsløst bortover fortauet i nye saueskinnsko. Denne formiddagen har jeg ingen planer. Dagen er deilig åpen og i gaten flyter sol. Jeg går rett mot lyset. Det bølger mot meg, og rammer sirlig inn - denne lille delen av verden som  er storgata i Elverum. Lyset spinner rundt og tegner en sirkel mellom en mann og hunden hans. Fra mannen med sixpence foran meg ruller en soltråd langs halsbåndet over til en labrador. Hunden gløder, og lyset krabber tilbake opp halsbåndet og sirkler rundt mannen. Han smiler til meg. 

Nå når alt gnistrer kan jeg nesten forstå de som vernet disse enetasjers etterkrigsbyggene, og den fyren der fremme som setter seg inn i en oransje senket volvo med sotede bakruter. Jeg smiler lurt. På dager som denne gir det meste mening.

Det glitrer i rim på gaten. Så enkelt. Så vakkert. Derfor elsker jeg å gå i sol.   

Happy B. 

Den siste enhjørningen

En vakker gammel sang dukket plutselig opp i hodet mitt.  Sangen er fra tegnefilmen ”Den siste enhjørningen”. Jeg mines teksten kun delvis, og det på tross av at jeg - om og om igjen - sang den i vinduet på det grønne rommet. Fra det åpne vinduet sang jeg den og andre sanger idet kveldslyset kledde fjorlandskapet i vakre farger – og på dager hvor fjorden forsvant i gråvær og tåkelur. Det var fint å sitte slik alene - se ut, synge og lengte. 


Hvorfor husker jeg teksten bare delvis? Jo, fordi jeg var liten, sangen var på engelsk, og jeg, jeg forsto egentlig bare deler av det jeg sang. Resten fant jeg på. Slik ble det 1 desiliter engelsk, om lag 30 gram norsk og en (ikke så liten) persillekvast fantasispråk. Resultatet: en vakker og for meg svært så meningsfull sang. Et par tastetrykk. Der. Jeg ler. Sangen ligger på youtube – var det dette jeg sang?

Americas sang The last unichorn

Tåke

I går - da vi like før skumring gikk tur - fløt et bevegelig lag av tåke, dis - eller mist som jeg liker å kalle det gjennom skogen...

Jeg liker lyden av ordet mist - det er noe hemmelig ved det, noe viskende. Mist lokker og lover noe - men det er uklart hva. I går, mellom grantrær, furutrær og en og annen gammel skogsarbeiderkoie, ble det sunget glemte sanger. Kjæresten min og jeg smilte. Vi brøt på en gammel glatt trestamme. Vi småløp gjennom skogen. Og tåken fløt tykkere - og tykkere. Ved røttene, oppover stammene krøp og bølget den, men nådde ikke toppene. Det var vakkert. Det var ikke skremmende. For jeg, jeg har alltid likt tåke, både tåke som mist (Aune Sand har desverre ødelagt ordet dis for meg...) og mistens bleikfeite fetter grauttåka.

Grauttåka er tykk, hvit og ugjennomtrengelig, men også trygg. Grauttåke var skjeldent der jeg bodde, men dagene med slik tåke husker jeg godt. Når jeg gikk til skolen kunne jeg ikke se mer enn - kanskje en meter. Jeg strakk hånda med rød polvott ut så langt jeg greide, og den var uklar, - tåkete. Det var en trygg følelse å gå i grauttåke, det var som å ha senter i en myk varm favn, og varsomt - litt etter litt - oppdage verden. Og det var spennende! -  nesten litt som krim (- selv om jeg da var for liten til å vite hva det var). Jeg smiler når jeg tenker på det. Jeg gleder meg til neste dag med tåke! Happy B.

Freddan!

Jeg har logget av. Utenfor kontoret regner det. Jeg smiler. Asfalten skinner vakkert og reflekterer en kraftig dame med rød paraply i målbevist trav på vei hjem - der går hun rett gjennom en sølepytt  - men det gjør ingen ting for nå begynner freddagen!

Fredagen har vart lenge allerede, men freddagen - vel - den starter nå. Eller begynte den rundt kl 14 når perlende - og ganske råe - latterkuler hoppet som glade små bompibjørner ut fra de mange grå kontorene her og bega seg til fredagskaffen? Denne latteren utløser for meg følelsen av freddagen, som har vært i emning helt siden i morges. Freddagsfølelsen har listet seg stille frem. Mens jeg flittig har skrevet notater, nettsaker og hatt møter har den sendt meg små halvslemske smil. Og nå - endelig, er jeg ferdig med arbeidet! Jeg føler fred, frihet - og jeg vil som damen gå rett igjennom en sølepytt, kanskje til og med hoppe i en løvhaug?  Ja! Blir jeg våt gjør det ingen ting, for det er fredag, det er helg og den er min bare min!

Tenn lys!

Jeg har en mor som tenner lys. Jeg har en mor som tenner lys for meg. Jeg har en mor som ofte etter en lang dag på kontoret snur ryggen til jobbmas, går ut i skumrende Oslogater, mot kirken for en fredlig stund - og hun tenner lys - også for meg. Moren min sender meg tekstmeldinger som begynner med "Kjære...", og hun ringer meg og forteller at hun tenner lys for meg. Er det noe alvorlig med meg - nei det er det ikke. Moren min er omsorgsfull - også er hun seg selv.

Min mor spør meg alvorlig om jeg tenner lys, og sier "husk å tenne lys - å tenne lys er en verdi i seg selv".  Hvis jeg tenker på denne setningen alene uten moren min, er den underlig - og ganske svevende. Men min mor er slik, og når jeg hører denne setningen med stemmen hennes og ser smilet nå øynene hennes - vet jeg at HUN mener det - ekte og inderlig. Moren min er jordnær - på sin måte, også er hun glad i meg. Når jeg nå kjenner etter er det tre ting som gjør meg jublende glad: at jeg har en slik helt fantastisk anderledes mor, å se tente lys (- og jeg vet at tente lys alltid vil minne meg på og om henne og at jeg vil tenne mange mange lys!), og å se mennesker (som moren min) smiler med øynene. - Mennesker som smiler med øynene er det vakreste jeg vet! Happy B.

Sommerens første dukkert!

Fra jeg var liten har sommerens første dukkert fylt meg med glede. Varm sol på huden, mysende øyne mot gnistrende bølgetopper, føtter først forsiktig over den rue sanden, så raskt sprettende i kilende kaldt vann, før - endelig - det friske saltvannet omslutter kroppen fullstendig. Følelsen av å være deilig vektløs, skvulpe med vannet - en ekte god følelse som flommer i hele kroppen - en stille rungende lykkefølelse! Fortsatt er det slik, det første badet har noe magisk over seg.

I denne bloggen vil jeg hylle gode opplevelser, små som store - alt som gjør livet litt magisk og bringer meg glede! Det brukes for mye tid på det som er vondt, vanskelig, som tapper en for krefter, - og på ironisk distanse. I min blogg vil jeg derfor skrive om det positive, gode, herlige, morsome, artige, vakre og harmoniske som jeg opplever. Dere inviteres herved til å ta sommerens første dukkert med meg!  Gled dere!