Jeg liker lyden av ordet mist - det er noe hemmelig ved det, noe viskende. Mist lokker og lover noe - men det er uklart hva. I går, mellom grantrær, furutrær og en og annen gammel skogsarbeiderkoie, ble det sunget glemte sanger. Kjæresten min og jeg smilte. Vi brøt på en gammel glatt trestamme. Vi småløp gjennom skogen. Og tåken fløt tykkere - og tykkere. Ved røttene, oppover stammene krøp og bølget den, men nådde ikke toppene. Det var vakkert. Det var ikke skremmende. For jeg, jeg har alltid likt tåke, både tåke som mist (Aune Sand har desverre ødelagt ordet dis for meg...) og mistens bleikfeite fetter grauttåka.
Grauttåka er tykk, hvit og ugjennomtrengelig, men også trygg. Grauttåke var skjeldent der jeg bodde, men dagene med slik tåke husker jeg godt. Når jeg gikk til skolen kunne jeg ikke se mer enn - kanskje en meter. Jeg strakk hånda med rød polvott ut så langt jeg greide, og den var uklar, - tåkete. Det var en trygg følelse å gå i grauttåke, det var som å ha senter i en myk varm favn, og varsomt - litt etter litt - oppdage verden. Og det var spennende! - nesten litt som krim (- selv om jeg da var for liten til å vite hva det var). Jeg smiler når jeg tenker på det. Jeg gleder meg til neste dag med tåke! Happy B.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar