Morgensteming ved fjorden

Når jeg er sørpå, vil jeg ned til fjorden. Det er ikke nok å se den på avstand. Jeg vil stå på stranden kjenne draget i luften, lukte sjø, høre dønninger - eller som i morges - stå helt på grensen der sand møter vann, se utover, se utover rolig vann, åpent vann og åpen himmel. Stå helt stille i det milde morgenlyset.

I dag ved halv ti tiden gikk jeg ned til fjorden. Her sørpå er ingen snø, men jorden er frosset og dekket av rim som knaste under føttene mine. Det var fritt for folk, for biler, for omgivelseslyd av typen en hører i byer, i bygninger - det eneste som hørtes var føttene mine som knitret lykkelig på vei ned mot stranden - og måkene der nede som hylte og stupte luftkråke.  Odd Børresen hater måker, jeg liker dem, godt. Jeg liker måker der dem hører hjemme - som her. Måkene her flyr høyt over vannet, har gule mager i sola, og skriker som i lykkerus når de ser - som meg - en fiskebåt der ute. I Oslo eller i skogen skriker måkene stygt, søplemåker, møkkamåker. Men ikke ved fjorden. Her passer de inn, og i stunder som dette ved vannkanten føler jeg meg deilig rolig, samlet og går glad og lykkelig hjem.