Her kommer vintern

Onsdag morgen var tunet dekket av et tynt lag snø. Årets første snø var varslet på nyhetene. Slik var snøen ventet, eller var den det? Det var så mye vi skulle gjøre kjæresten min og jeg. Høsten med gule bjerker, kjempemåne og fugleflokker - det virket som den hadde kommet for å bli (i hvertfall litt til...), men tirsdag var den offisielt over. Tirsdag kveld på tunet ble det i lyset fra en arbeidslampe øvet vold mot vedkubber.

Vedhaugen hadde ligget der siden tidlig i høst, glemt. Nei, ikke glemt - utsatt, og etterhvert utsatt for frost når høsten gikk mot vinter. Det var som om kubbene hadde forsøkt å varme hverandre og frosset sammen med hverandre og med bakken. Nå skulle de inn. "Vil du ikke så skal du!" - sa jeg høyt til en kubbe og sparket den løs mens jeg sendte en varmt blikk mot kjæresten min. Han lo. I skinnet fra arbeidslyset banket og sparket vi løs trekubber, samlet i favner, og bar dem inn i vedskåren. Det var fint å jobbe slik sammen kalde i vinternatta, sammen mot frost og for vintervarme! Et øyeblikk ved vedhaugen undret jeg meg over hvorfor dette var så trivelig, det var jo kaldt! Da for en evolusjonspsykologitanke gjennom hodet mitt - kanskje er dette noe som henger igjen fra samle- og sanketiden. Kanskje, kanskje ikke. En ting er sikkert vedsjau i vinternatta gjør meg glad!

Jokkes Her kommer vintern

Ingrid Olavas cover av Her kommer vintern