Tur i mørket

Denne uken var travel, og onsdag dro vi helt til Mysen på ovnsjakt. I syv timer kjørte vi, syv timer etter endt arbeidsdag og for det meste kjørte vi i stummende mørke. Likevel var det fint.

I begynnelsen var det snø, i begynnelsen lå elveslettene åpne i det milde ettermiddagslyset, det særegne lyset som kanskje er det fineste ved måneden november. Jo lenger sørover vi kom, jo mørkere ble det, og lyset svant også ettersom markene, hustakene og granene gradvis ble strippet for snø. Tilslutt var det mørkt, jordene nakne, og lysene vi møtte, fra biler fra hus var få. Vi var på omkjøring, vi var sendt vekk fra hovedåren og kjørte bakom, bortom, veier og landskap som lå glemte mørke, som bilen vår ga lys, lot skinne et minutt kanskje, før de igjen ble lagt mørke bak oss. Vi kom inn på veier som snodde seg gjennom hauglandskap, - montro lå det en liten viking i en av disse haugene? Haugene gjorde det ellers flate landskapet lukket. Indre enfold - sa jeg til kjæresten min, mens jeg strøk ham over hånden, hånden som hvilte på kneet mitt. Der i bilen i 50 km på en bortgjemt vei følte jeg lykke. For når alt rundt er rolig mørke, og tiden går sakte, skjerpes sansene, og jeg kjenner godt varmen av hånden hans på kneet mitt, og den gode stillheten kilometer etter kilometer.