Norwegian Wood

I forrige uke så jeg endelig Murakamis Norwegian wood. Det  var en melodramatisk opplevelse. Filmen var visuelt slående, og store følelser ble utrykt gjennom svimlende vakker natur, musikk og unge nakne mennesker  - og alt på en gang. Det var intenst.

Det var sex i alle varianter hvor oppriktigheten og sårbarheten til de unge og kvaliteten på relasjonen deres ble tydelig. Det var siklende fortvilet og forpint sorg-uling. Det var stygt og vakkert. Og etter å ha blitt utsatt for dette i to timer, følte jeg meg fredlig, samlet og takknemmelig - og gikk lykkelig ut av kinosalen.

Norwegian wood er en god film. Det er en vond film om kjærlighet og tap, men mest av alt en film om å tørre å møte egne følelser i livet også sorg og om å ta ansvar for andres og ikke minst eget liv. Slik virket filmen oppbyggelig for meg - en vond film som gjorde godt.  -også fikk jeg veldig lyst til å reise til fjellene ved Kyoto, der virker så utrolig vakkert! Filmen anbefales!

Badet!

Jeg har badet! Søndag var Glomma heldekket av is. Tirsdag brøt isen opp og store isflak (faktisk ett på størrelse med en liten fotballbane) seilte forbi huset vårt og nedover elva. Men i dag onsdag badet jeg!

I dag kl 18:30 var det fortsatt sol (tenk det!) og kun små isflak igjen, og de fløt i et relativt bedagelig tempo nedover elva. Det var nå det skulle skje - badingen - nå før vårflommen kommer for fullt. Vannet har allerede begynt å stige, og kvist og kvast har kommet i bevegelse  - så før jeg badet dro min kjære og jeg båten lenger opp på land. Vi - gubben og gamla :) - sto og dro på det sleipe døde gresset, og jeg så på vannet med isbitene og tenkte - skal... skal ikke... skal! Skal bade!  Jeg kledde av meg, og små lyn skjøt opp fra bakken idet jeg sto barfot på bakken. Heldigvis er det brådypt her -tenkte jeg. Brådypt og kjæreste parat om jeg skulle besvime av kulde. Kaldt var det, men jeg rakk nesten ikke oppleve det før jeg igjen var på land. Bli, varm og full av energi slo jeg håndkledet rundt meg. Jeg elsker følelsen av kaldt vann rundt kroppen - etterpå. Etterpå da endorfinene leker i kroppen, da gleden føles så sterk at den ikke kan holdes inne i kroppen, men bryter ut i boblende latter, glimt i øynene og friske fraspark opp fra elvebredden, langs veien og helt inn i vår varme stue :)

Fine Ting

I går var det tradisjonen tro marked her i byen. Har visstnok vært marked her i mange hundre år. Markedet holdes på samme tid hvert år, i mars da våren er kommet nok til at handelsfolket (i gamle dager) kunne møtes å bytte varer. Nok om handelstradsjoner. På slike markeder finner  jeg alltid et par skatter. Enkelte skatter kan og ofte bør finne ny eier ved neste marked, men uansett - rett etter markedet er skattende fine og nye  (ihvertfall nå for meg).  Her er årets fangst:

Første skatt: Et sukkertøyspann fra ca. 1920. Tenkt det barnet som fikk hente denne i butikken..!
Dalahesten ble kjøpt  i Mora i januar, måtte  bare ha en hest - hest er best ;)

Andre skatt: En sommerfuglring - alle trenger en sommerfuglring 

Tredje skatt (?): et par ferskenfargede ullsokker med 2011 sirlig maskinstrikket inn
Jepp, oppdaget at sokkene var maskinstrikkede etter at jeg kom hjem
- men i et gammelt hus (uansett hvor godt isolert det er) får man aldri nok ullsokker :)

Storbyen og åndslivet!

Jeg elsker friheten min. Frihet til å på en helt vanlig torsdag ettermiddag å kaste meg på toget til Oslo - stå i larmen fra biler, forsvinne i eksos, menneskekaos og søke ly på cafe Mono med en av byens beste burgere - og litt senere å klemme og å se inn i smilende øyne til en god venninne - Ingrid! :) Og enda litt senere å kjapt smilemøte Stine og Ingebjørg. Og dagen etter - å gå med Kristine på kafe, gå gjennom slottsparken - le litt, filosofere og kjenne våren våkne rundt oss. Jippi! Tenk jeg er velsignet med slike vakre mennesker kun et par timer unna.  


Nå på torsdag var jeg altså i Oslo igjen, og denne gang var anledningen å gå med Ingrid på Pecha Kucha night vol. 17, et foredragskonsept hvor utøvere innen arkitektur, design, kunst, film, musikk og Dj eller "live-gig" får drøye 6 minutter og 20 slides til å vise seg frem. Dette skjer på DogA 4 ganger i året. Jeg liker DogA. Det er et stemingsfult lokale og under Pecha kucha serveres billig øl, og en interessert avslappende atomosfære preger rommet. 


Nå torsdag skulle 13 til pechapers og det var både inspirerende intenst og intenst inspirerende. Jeg kunne skrive mye om dette, men nøyer meg med å kjapt trekke frem; Dita Siauw er svaksynt og deltok med "Somewhat more than nothing" med bilder av verden slik svaksynte ser den. Bildene var facinerende. Dette er noe jeg alltid har lurt på - hva ser egentlig svaksynte, hvordan drømmer de og ikke minst hvordan opplever de det. Siauw fortalte om opplevelsen, og hvordan han aktivt skapte sine kunstprosjekter og sitt liv ved hjelp av visualiseringsteknikker - veldig spennende og litt kontraintuitivt at svaksynte og blinde kan visualisere og gjennom det skape - men hvorfor ikke :) 

Siauw - utstilling på Aker Brygge: Velkommen til vår verden der solen alltid skinner bak en diger flekk på himmelen
og der din elskede ikke har noe ansikt

Siauw: Spising av kake med nonstopp - dette er vakkert! 

Interessant var også fototeknikken til Stig Marlon Weston, og Las Vegasteppene til Maluszynski. 

Foto (tatt slapt sittende) av et bølgende Las vegas teppe.
Dette får meg til å glede meg til isen går og vi igjen stupe, dykke og svømme..

-Også var Anders Brandts kåseri om hvorfor nordmenn er verdensmestere i bruk av sosiale medier strålende. Normenns facinasjon for sosiale medier ble forklart av to hendelser i norsk historie der vi mistet de beste blant oss - svartedauen (rammet de sosiale, de omgjengelige) og utvandringen til Amerika (de positive, fremtidstro og sosiale var de som dro)...Haha!

Gode møter og kulturelle innsprøytninger som dette gjør at vinteren godt kan vare en liten stund til, for våren har kommet til meg :) 

Bekkelåt

I dag da jeg skulle ta av meg skiene etter turen hørte jeg en hyggelig lyd. Det var bekken, isen var nesten borte og vannet trengte seg frem, frem i vårsola. Jeg hørte vannet risle i grener, piple gjennom små sprekker i isen og klukke. Bekkelåt gjør meg harmonisk, og kanskje særlig nå på våren. Lyden av bekk full av smeltevann - er et av vårtegnene jeg er mest glad i.

Vårtegn så langt i år;

• En fugl er tilbake (ikke gjøk, men muligens sissik ;) ) allerde i januar!
• Vårsola - nå på torsdag
• Sørpeballer
• Sølepytter
• Bar asfalt
• Statuer - ikke nakne - ikke kledte (snø på retur!)
• Glade folk
• Uteservering (har ennå ikke sett det, men ble fortalt av to stykker hadde sittet ute på uteserveringen på torsdag - crazy bastards ;))
• - og sist men ikke minst bekkelåt :)

Så nå nå kan bare blåveisen utenfor huset komme!

Fregner og solbrilleskille

Torsdag denne uken: Det er VÅR!!! 

Her jeg sitter hører jeg drypp. Det drypper fra tuppen av vindskiene. Det er 0 grader, men sikkert 10 i sola, og sola varmer godt. Det er noe eget ved den første vårsola. Himmelen er høy og sola skjærer i øynene.  Pupillene er grådige. Pupillene vil ikke lukke seg, men svelger store biter av lyset, og samtidig roper de: "Solbriller!" Min tidligere kollega Line ville i dag sagt: ”Vi går ut i lunsjen. Vi kler på oss og går ut på takterrassen. I dag får vi solbrilleskille og fregner!!” -og hun ville smilt, øynene ville strålt og vi ville gått sammen ut i sola. Det var så fint. Å tenke på Line får meg til å smile – Solbrilleskille og Fregner.

Tenk at dette ble en solbrille- og fregnedag! Det visste jeg ikke i morges. Da jeg våknet virket kroppen kraftløs. Da jeg gikk til jobb var det isende kaldt, og jeg tullet hode og hals inn i ullskjerf i mangel av lue. Selv med skjerf fra lykkelige geiter i Karpatene, var det kaldt og jeg hastet bortover glatte gater. Da arbeidsdagen var ferdig var alt endret. Sola skinte og fortauene lå isfrie -kun med noen glitrende søledammer. Så fine de var!  (-note to self til høsten: søledammer er fine!)

Lyset sender små sjokkbølger bortover fortauet. Jeg kjenner glede strømme gjennom kroppen. Snøen viker. Statuene som jeg passerer er nå bare halveis tildekket av snø. Det er et underlig skue - nakne statudamer -og barn titter blyge frem fra snøen.

Swussj! Der kaster to gutter i 8-9 årsalderen sørpeballer på hverandre. De smiler. Jeg kjenner jeg vil skrive og finner en bakgård. Jeg setter meg i solveggen. Jeg tar opp Macen. Tankene flyr og fingrene tromme ivrig over tastaturet.  Jeg vil fange alt; sola, sølepyttene, statuene, barna. -og jeg tenker på utepils. Jeg tenker at det ikke er rart at nordmenn er glade i utepils. Tenk å kunne sitte ute i sola og drikke øl! En underlig tanke -i forrige måned, i forrige uke eller i går, da vi hastet avgårde med stive kropper, tunnelblikk, og sammenbitt utrykk. Nå er skuldrene senket. Nå kjenner jeg sola tar på den ene siden av ansiktet, og en uvant problemstilling dukker opp -jeg kan bli solbrent og få fregner på den ene siden av ansiktet! En hyggelig problemstilling.  Jeg smiler. 

Jeg føler meg åpen og lett. Jeg husker min dirigent pleide å si til koret: ”Tenk at det går en luftsøyle gjennom dere, og at dere fra et punkt midt på hodet trekkes varsomt oppover.” Akkurat sånn føles det nå - jeg puster friere og føler meg høyreist. En luftsøyle som trekkes varsomt oppover… Tenk at litt sol kan bety så mye. 

Angry birds på sykehuset

Min kjære og jeg kom ut for et trafikkuhell. I går ble vi påkjørt da jeg stoppet for en fotgjenger. Det gikk fint, men vi måtte en tur på sykehuset for å ta et rutine-etter-bilulykke-rønken av nakken. Jeg liker ikke sykehus. Jeg liker ikke de tomme gangene. Jeg liker ikke de fargeløse veggene. Særlig liker jeg ikke miljøet; smaksløs vond mat, luktfritt, men med en svak eim av avføring og døde hudceller. Et tilsynelatende sterilt miljø som likevel er fult av bakterier, sykdom -og død. Ja, for det er i forbindelse med alvorlig sykdom og snarlig inntreffende død jeg oftest har vært på sykehuset.

Dette er kanskje ikke så overraskende at jeg ikke liker sykehus, for hvem liker vel sykehus? Jeg lurer på hva som får folk til å ønske å jobbe på et slikt sted utover Florence-genet... I dag på sykehuset opplevde jeg likevel noe fint. Dagens fine sykehusøyeblikk;

Fargede prikker på gulvet. For det første så liker jeg de fargede prikkene på sykehusgulvet. Gule, røde, blå og grønne prikker som man kan følge som en sporhund til bestemmelsesstedet. I dag fulgte vi først gule prikker til rønken dernest røde prikker til legen for konsultasjon. Prikker er morsomt, det må være fin avledning om man har med små barn, også er prikkene nyttig dersom som man er litt fortomlet, noe man gjerne er på et sykehus.

Folkelige og gamle blader. På sykehus har man tid, mye tid - i dag tror jeg vi tilsammen var 3,5 timer på sykehuset.  Med så mye tid er det godt at huset har mange og varierte blader. Eller for å snu det - tenk så heldig man er med fri tilgang på rare blader, og tid til å lese disse. I dag kunne jeg lese blader som "Barn", "Oss over 60"og"Ukeblad". Dette er for meg nytt og ganske lærerikt. I tillegg fikk jeg repertet teknologivurderinger og motetrender i perioden 2008-2010 i for meg mer kjente blander som "Teknisk ukeblad" og "Det nye".  Ikke dumt.

Vi fikk også tid til å laste ned og spille Angry Birds på iponen. Angry birds er fugler som har blitt røde og sinte etter å ha blitt frastjålet egg av slemme grønne griser. Spillet går ut på å skyte sinna røde fugler med sprettert på grønne griser i diverse formasjoner. Dette er teit enkel morro, men det er morro! -Og det passer veldig godt på et venterom.

Kanskje er det flere slike fine sider ved sykehus som ligger der klare for oss å oppdage? :)

Filmhygge i kulda

Temperaturen har variert. Enkelte dager har den sneket seg under minus 35 - dvs. den er sunket til bånn i vårt gamle termometer ved utgangsdøra. Da leves helgene best ikke ute, men inne. Inne i varmen går vi i line fra seng til kafe, til middagsselskap - og til sofa, sofa med film. På ukedagene blir valget fort jobb og film. Heldigvis har det blitt mye god film. Her en kjapp omtale av filmene;

Still walking - en poetisk film av Kore Eda - en familie deler ett sommerdøgn - i et sommerhus ved stranden - filmen synliggjør på en fin måte kompliserte familebånd og sorgen i avvisning.  Så filmen her tidlig en søndag morgen alene, bare jeg, min katt, min kattetekanne bredfull av nytrukket rooibushte og små stykker ingefærbrød. Deilig. 

The Kings Speach - årets oscarfilm - ble nydt i nesten full veslestue på Elverum kino. Collin Firth spiller godt rollen som stammende kongsemne. Filmen og forsåvidt filmen The Queen (som jeg nylig har sett opp igjen) får meg til å tenke at Storbritannia er underlig - for oss, så andreledes enn egalitære folkelige kongenorge. Begge filmer anbefales.

Har også hatt et gjensyn med Finding Neverland - en vakker, magisk om enn litt sentimental historie om bakgrunnen for stykket Petter pan og om en liten gutt som ikke vil bli voksen.

I kveld blir det Coen-brødrenes nye westernfilm True Grit på kinoen. Jeg liker særlig godt karakterene i Coen-brødrenes filmer, så selv om denne filmen ikke skal være blant deres mest originale, gleder meg til å se vaskekte kugutter - og en sterk lita jente på 14. 

Om å få lappen (en miljøverners bekjennelse)

Ja. Da har jeg også fått førerkort. Jeg som er opptatt av miljø, som ikke skulle ha bil, som ikke skulle kjøre og følgelig heller ikke hadde behov for lappen. Nei, jeg hadde ikke det. Ikke denne dama. Tenk det. Tenk det nå. Nå har jeg kjent behovet en stund. Selv jeg, kunne ikke greid meg uten lappen. Ikke her. Ikke her på landet. Selv ikke jeg kunne greid det her jeg bor - tett på naturen, men så langt fra folk, jobb og kultur.

Selv om behovet nå er her, føles det likevel litt merkelig når jeg nå - tiår senere - står med en lapp i hånda - et midlertidig førerkort - og snart når jeg åpner postkasselokket vil det endelige førterkortet være her. Mitt førerkort. Jeg er bilist. Og det rareste er - det føles godt! Ja, jeg har ventet på dette en stund - jeg har hatt min andel av universets kjøretimer. Likevel - da jeg i går for første gang skulle kjøre langtur alene i mørket - ble jeg overrrasket over hvor fint det var.

Jeg stilte inn setet, speilene, slo på lyset og krøp sakte gjennom snøen og ut av gårdsplassen - og der der var jeg på veien. Jeg økte farten og suste avsted, alene. Øynene peilet grøftekantene etter dyr - dyr byksende ut av skogen - swusssj så kunne de være oppe i veibanen, forran bilen. Min. Tenk om det var en elg der, i skogen.  En elg som ennå ikke ante uråd.

Heldigvis så jeg ikke elg, og det var lite biler på veien. Men uansett om øynene var travle med å speide etter elg, og selv om jeg ikke turde ha radioen på for distraksjoner, følte jeg meg rolig, rolig og fri. Fri! Fri til å velge vei, og til å sanse. Det føltes som jeg sanset mye, mye mer, og det inni en liten kapsel. Merkelig. Merkelig og fint.

Det beste var jo at jeg kom raskt frem til venninen min. Det var som kroppen hadde fått noen ekstra lange lemmer, som jeg begynte å kjenne bedre og bedre, og som strakk seg ut, frem, langt frem, raskt frem. Det var så deilig! Denne følelsen har vel alle som kjører. Likevel er jeg glad jeg føler dette nå. Jeg vil fryde meg, jeg vil smile og feire dette. Jeg er ikke 18, men hva gjør vel det! Så vil jeg heller skaffe meg elbil så snart økonomien gjør det mulig.

På skitur utenfor løypa

Søndag var jeg på skitur. Det var min første tur for året, og jeg dro ut fordi jeg kjente meg lat. Det var følgelig fornuften og ikke lysten som trakk skiklærne motvillig ut av skapet. Flere lag med klær senere, var jeg klar, og jeg hadde da også pakket sekk med vann, kjeks og siste rest fra jula - fiken.

I skogen gikk jeg halvfornøyd langs brede preparerte løper. Jeg kjente at formen var dårlig, kroppen seig og jeg hadde kommet ut sent - lyset lå lavt mellom granene.  Jeg så rett frem og forsøkte ta meg sammen der jeg småsakset meg oppover bakker som jeg egentlig vet jeg kan gli - også oppover.

Men så, så jeg et skispor smyge inn og ned mellom trærne. Ett enslig spor, inn i mørket. Eller egentlig ikke mørket for det var små spalter av lys mellom trærne, og snøen var som en glødepære, som glødet litt kraftigere der ettermiddagslyset traff den. Det var fint.

Jeg hadde antagelig gått forbi flere slike skispor. Grunnen til at jeg så akkurat dette, var at jeg tenkte på noe kjæresten min hadde sagt tidligere på dagen; at han hadde hørt fuglekvitter - en fugl hadde kvittret en vårsang, og det i januar. Blikket mitt gled derfor ut av løypa, - mot skogen. Jeg så ingen fugl, men sporet som snodde seg. Jeg så ikke hvor sporet endte, - og det facinerte meg. Jeg tenkte; skal jeg kjøre ned her - dukke ned i skogen, kjenne skiene nappe i barnåler, kanskje få problemer med busker som bøyer seg tunge mot løypa over løypa - skal jeg? Orker jeg? - for da må jeg antagelig sakse meg opp igjen, og det vil kunne være tungt, for det er dyp snø.

Heldigvis ga jeg meg selv et par sekunder til å kjenne etter, hva jeg ville. - og jeg kjente jeg ble glad av tanken, og begynte å smile. Smilende satte jeg utfor, kjente skiene fløt på bunnen av sporene, på kantene var det skare som laget en fin knitrelyd. Jeg var oppmerksom, jeg var tilstede, for underlaget var ulendt. Jeg hadde ikke hatt mulighet til ett sekund å tenkte på jobb, og jeg savnet det da heller ikke - for det var så vakkert! Et stykke nede i løypa stoppet jeg - det drysset snø fra trærne, lette lette fnugg som rislet og svevde rundt meg, forran øynene mine, mot den milde sola. Dette må jeg gjøre oftere; gå på ski utenfor løypa -og å gi meg selv ett par sekunder innimellom til å kjenne ordentlig etter hva jeg vil.

Humre, humre!

På lange mørke vinterkvelder, hva er bedre enn å ligge på sofaen og humre seg gjennom noen youtube videoer. Her er noen som får meg til å smile: Ode to Joy, Ministry of silly walks, norsk sluttstrøm,  Nyheter for trær :) og Nyheter for hest

Mine dagtette rom

Jeg leser klassikeren til Dale Carnegie "Lev livet uten bekymringer" fra 1944. Den anbefaler å leve i dagtette rom med fortiden og fremtiden stengt ute -som et passagerskip over Atlanterhavet - et skip som er delt opp i en rekke vanntette skott. Ikke å plage seg selv med fortidens valg, og ikke å engste seg for fremtiden. Eller som Jesus sa vesentlig tidligere "Vær ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage". Så gamle disse tankene er, og likevel så godt og nødvendig det innimellom er å bli minnet på dette. Å love seg selv dette: å forsøke å leve i dagtette rom, å planlegge, men ikke bekymre seg for fremtiden - la morgendagen bekymre seg for seg selv.

Dancing on my own!

Jeg er sliten. Det må det være lov å si. Jeg har arbeidet 10-12 timer mange dager nå. Jeg har jobbet. Sunket ned i sofaen. Sovet.

Men ikveld dro min kjæreste for å se fotball, og jeg var feldig med jobb i 19-tiden. Jeg hadde tid -  alenetid.  Først så jeg tv, noen avslappende menigsløse programmer, deretter koste jeg meg med belgisk sjokkolade og Uriks. Og det var hyggelig nok det. Uriks er interessant. Sjokkolade er deilig. Men - jeg følte meg litt usunn og ble egentlig trist av Uriks. Da kom jeg på Robyn-CDn min - jeg satt den på høyt, høyt i stua. - og ut strømmet dansetonene, de spratt rundt, og plutselig var det som små smil tittet frem overalt - krøp frem fra knehasene, navelen, håndflatene - og øynene mine skinte. Borte var det alvorstunge ansiktet til Annette Groth. Jeg sto alene i stua mi og smilte!

CDer som denne -  har platte, naivistiske tekster. Likevel - det får meg til å føle meg frisk, våken -og strålende! Musikken hopper, sparker og slynger seg på en herlig upretensiøs måte -  og det er som jeg løftes opp, opp i det lekende lydbildet. Det er godt. Særlig nå, i mørket, i kulda, når arbeidet hoper seg opp, når man er for sliten til å snakke ordentlig sammen. På slike dager kan jeg tenke: "jeg trenger litt glam - jeg vil danse!", kjenne på det lette og sorgløse livet. Kjenne musikken bølge i kroppen - strekke meg ut og vokse i lydbildet. Heldigvis skal det lite til - en CD - et stuegulv er nok - og selvfølgelig - noen varme smil i løpet av dagen hjelper en hel del.

Solsnu!

Sola har snudd, heldigvis. Det føles som dagene alt er lengre. - og hverdagen den tripper kanskje ennå ikke, men den subber i hvertfall ikke. Dagen fylles igjen av energi og går fremover med fraspark. Egentlig er det deilig at desember er over, all forventning, så mye som skal skje på så altfor få dager. Fredens tid, men likevel følte jeg denne desember timeglasset renne for raskt. Juleroen var mer som reklamepauser i en actionfilm.

Nå skriver jeg januar, og det er rolig. Nå er dagene åpnere, for meg å fylle med det jeg ønsker. Eller nesten ingenting. Kanskje bør jeg gi meg rom, gi meg tid til sakte, sakte å krype ut av vinterdvalen og som landskapet og gradvis farges av sol? Ja, det velger jeg!