Dancing on my own!

Jeg er sliten. Det må det være lov å si. Jeg har arbeidet 10-12 timer mange dager nå. Jeg har jobbet. Sunket ned i sofaen. Sovet.

Men ikveld dro min kjæreste for å se fotball, og jeg var feldig med jobb i 19-tiden. Jeg hadde tid -  alenetid.  Først så jeg tv, noen avslappende menigsløse programmer, deretter koste jeg meg med belgisk sjokkolade og Uriks. Og det var hyggelig nok det. Uriks er interessant. Sjokkolade er deilig. Men - jeg følte meg litt usunn og ble egentlig trist av Uriks. Da kom jeg på Robyn-CDn min - jeg satt den på høyt, høyt i stua. - og ut strømmet dansetonene, de spratt rundt, og plutselig var det som små smil tittet frem overalt - krøp frem fra knehasene, navelen, håndflatene - og øynene mine skinte. Borte var det alvorstunge ansiktet til Annette Groth. Jeg sto alene i stua mi og smilte!

CDer som denne -  har platte, naivistiske tekster. Likevel - det får meg til å føle meg frisk, våken -og strålende! Musikken hopper, sparker og slynger seg på en herlig upretensiøs måte -  og det er som jeg løftes opp, opp i det lekende lydbildet. Det er godt. Særlig nå, i mørket, i kulda, når arbeidet hoper seg opp, når man er for sliten til å snakke ordentlig sammen. På slike dager kan jeg tenke: "jeg trenger litt glam - jeg vil danse!", kjenne på det lette og sorgløse livet. Kjenne musikken bølge i kroppen - strekke meg ut og vokse i lydbildet. Heldigvis skal det lite til - en CD - et stuegulv er nok - og selvfølgelig - noen varme smil i løpet av dagen hjelper en hel del.