På skitur utenfor løypa

Søndag var jeg på skitur. Det var min første tur for året, og jeg dro ut fordi jeg kjente meg lat. Det var følgelig fornuften og ikke lysten som trakk skiklærne motvillig ut av skapet. Flere lag med klær senere, var jeg klar, og jeg hadde da også pakket sekk med vann, kjeks og siste rest fra jula - fiken.

I skogen gikk jeg halvfornøyd langs brede preparerte løper. Jeg kjente at formen var dårlig, kroppen seig og jeg hadde kommet ut sent - lyset lå lavt mellom granene.  Jeg så rett frem og forsøkte ta meg sammen der jeg småsakset meg oppover bakker som jeg egentlig vet jeg kan gli - også oppover.

Men så, så jeg et skispor smyge inn og ned mellom trærne. Ett enslig spor, inn i mørket. Eller egentlig ikke mørket for det var små spalter av lys mellom trærne, og snøen var som en glødepære, som glødet litt kraftigere der ettermiddagslyset traff den. Det var fint.

Jeg hadde antagelig gått forbi flere slike skispor. Grunnen til at jeg så akkurat dette, var at jeg tenkte på noe kjæresten min hadde sagt tidligere på dagen; at han hadde hørt fuglekvitter - en fugl hadde kvittret en vårsang, og det i januar. Blikket mitt gled derfor ut av løypa, - mot skogen. Jeg så ingen fugl, men sporet som snodde seg. Jeg så ikke hvor sporet endte, - og det facinerte meg. Jeg tenkte; skal jeg kjøre ned her - dukke ned i skogen, kjenne skiene nappe i barnåler, kanskje få problemer med busker som bøyer seg tunge mot løypa over løypa - skal jeg? Orker jeg? - for da må jeg antagelig sakse meg opp igjen, og det vil kunne være tungt, for det er dyp snø.

Heldigvis ga jeg meg selv et par sekunder til å kjenne etter, hva jeg ville. - og jeg kjente jeg ble glad av tanken, og begynte å smile. Smilende satte jeg utfor, kjente skiene fløt på bunnen av sporene, på kantene var det skare som laget en fin knitrelyd. Jeg var oppmerksom, jeg var tilstede, for underlaget var ulendt. Jeg hadde ikke hatt mulighet til ett sekund å tenkte på jobb, og jeg savnet det da heller ikke - for det var så vakkert! Et stykke nede i løypa stoppet jeg - det drysset snø fra trærne, lette lette fnugg som rislet og svevde rundt meg, forran øynene mine, mot den milde sola. Dette må jeg gjøre oftere; gå på ski utenfor løypa -og å gi meg selv ett par sekunder innimellom til å kjenne ordentlig etter hva jeg vil.