Tur i mørket

Denne uken var travel, og onsdag dro vi helt til Mysen på ovnsjakt. I syv timer kjørte vi, syv timer etter endt arbeidsdag og for det meste kjørte vi i stummende mørke. Likevel var det fint.

I begynnelsen var det snø, i begynnelsen lå elveslettene åpne i det milde ettermiddagslyset, det særegne lyset som kanskje er det fineste ved måneden november. Jo lenger sørover vi kom, jo mørkere ble det, og lyset svant også ettersom markene, hustakene og granene gradvis ble strippet for snø. Tilslutt var det mørkt, jordene nakne, og lysene vi møtte, fra biler fra hus var få. Vi var på omkjøring, vi var sendt vekk fra hovedåren og kjørte bakom, bortom, veier og landskap som lå glemte mørke, som bilen vår ga lys, lot skinne et minutt kanskje, før de igjen ble lagt mørke bak oss. Vi kom inn på veier som snodde seg gjennom hauglandskap, - montro lå det en liten viking i en av disse haugene? Haugene gjorde det ellers flate landskapet lukket. Indre enfold - sa jeg til kjæresten min, mens jeg strøk ham over hånden, hånden som hvilte på kneet mitt. Der i bilen i 50 km på en bortgjemt vei følte jeg lykke. For når alt rundt er rolig mørke, og tiden går sakte, skjerpes sansene, og jeg kjenner godt varmen av hånden hans på kneet mitt, og den gode stillheten kilometer etter kilometer.  

Bibliotek reis deg!

Alle som pusser opp vet dette; det gjør seg ikke selv. Innsats må til. Innsats utover det vi orker. Etter jobb, kjøring, matlaging, rydding, vasking av tøy, fat og gulv  – skal det pusses opp. Døgnets timetall strekkes på nye og spennende måter. Jeg jobber, men min kjæreste er fantastisk. Mens jeg har forsøkt å kople av etter en lang tung uke, har han helgen gjennom slipt gulv.

Han sliper gulv på vår bibliotekstue. Det er tungt, støver, bråker, og ikke minst er det ensformig arbeid. Jeg aner ikke hvor langt han har gått der inne, frem og tilbake på de kanskje 40 kvadratmetrene. Men jeg tror han kjenner hvert søkk, hver kvist, og snart tallet på alle årringene i det som (under et uvisst antall malingslag) viste seg å være et gammelt furugulv. Han er utrolig.

Helt siden jeg var liten har jeg drømt om å ha et lite bibliotek. En av de filmscenene jeg husker best er der Bell i Skjønnheten og udyret ledes inn i et mørk rom på slottet, gardinene trekkes fra og hun ser hun er i et stort bibliotek - som er hennes. Se link Bibliotekscenen i Skjønnheten og udyret

Som Bell er jeg glad i bøker og i bibliotek. Bibliotek er lune og fasinerende rom med mange opplevelser stuet sammen, og klare til å åpnes - kanskje en kveld i desember? Det er kjæresten min som nå gjør dette mulig, og for det er jeg  ham så takknemlig. Jeg gleder meg til jeg kan male, til å hente bokkasser, gi bøkene mine hjem, og selv kjenne hjemmets ro bre seg i en myk stol med en god bok.  Takk kjære!  

Katt i vinterfrakk

Fredag kom jeg hjem fra jobb i 15-tiden. Jeg hadde vært på konferanse i flere dager med mye program, mye folk og lite plass. Kanskje derfor føltes det ekstra godt, da jeg endelig kom hjem.

Jeg takker for skyssen og stiger ut av bilen. I vinterfrisk luft speider jeg over grinda. Jeg ser ettermiddagssola tegne bølgemønstre på tunet.  Øynene leter, kanskje noen sekunder. Så ser jeg ham. Den lille ullballen bykser mot meg i snøen, han er lett, nesten som nysnøen rundt oss. Min lille katt, min Gauss.  Gauss er glad, smyger rundt føttene mine, lager myseøyne og maler høyt høyt når jeg løftet ham opp.  På tross av nesten femten blå er han god og varm –og veldig veldig myk . Mens jeg står slik med ham hører jeg isen på elva knitre, den legger seg nå.  Vi går inn. Jeg legger meg på sofaen, kjenner fredagsfølelsen, og en liten varm Gauss som sover lykkelig i armene mine. 

Elva fra vinduet en time etter at vi gikk inn

                                                     Gauss - her i min kjæres armer

Morgensteming ved fjorden

Når jeg er sørpå, vil jeg ned til fjorden. Det er ikke nok å se den på avstand. Jeg vil stå på stranden kjenne draget i luften, lukte sjø, høre dønninger - eller som i morges - stå helt på grensen der sand møter vann, se utover, se utover rolig vann, åpent vann og åpen himmel. Stå helt stille i det milde morgenlyset.

I dag ved halv ti tiden gikk jeg ned til fjorden. Her sørpå er ingen snø, men jorden er frosset og dekket av rim som knaste under føttene mine. Det var fritt for folk, for biler, for omgivelseslyd av typen en hører i byer, i bygninger - det eneste som hørtes var føttene mine som knitret lykkelig på vei ned mot stranden - og måkene der nede som hylte og stupte luftkråke.  Odd Børresen hater måker, jeg liker dem, godt. Jeg liker måker der dem hører hjemme - som her. Måkene her flyr høyt over vannet, har gule mager i sola, og skriker som i lykkerus når de ser - som meg - en fiskebåt der ute. I Oslo eller i skogen skriker måkene stygt, søplemåker, møkkamåker. Men ikke ved fjorden. Her passer de inn, og i stunder som dette ved vannkanten føler jeg meg deilig rolig, samlet og går glad og lykkelig hjem.

Her kommer vintern

Onsdag morgen var tunet dekket av et tynt lag snø. Årets første snø var varslet på nyhetene. Slik var snøen ventet, eller var den det? Det var så mye vi skulle gjøre kjæresten min og jeg. Høsten med gule bjerker, kjempemåne og fugleflokker - det virket som den hadde kommet for å bli (i hvertfall litt til...), men tirsdag var den offisielt over. Tirsdag kveld på tunet ble det i lyset fra en arbeidslampe øvet vold mot vedkubber.

Vedhaugen hadde ligget der siden tidlig i høst, glemt. Nei, ikke glemt - utsatt, og etterhvert utsatt for frost når høsten gikk mot vinter. Det var som om kubbene hadde forsøkt å varme hverandre og frosset sammen med hverandre og med bakken. Nå skulle de inn. "Vil du ikke så skal du!" - sa jeg høyt til en kubbe og sparket den løs mens jeg sendte en varmt blikk mot kjæresten min. Han lo. I skinnet fra arbeidslyset banket og sparket vi løs trekubber, samlet i favner, og bar dem inn i vedskåren. Det var fint å jobbe slik sammen kalde i vinternatta, sammen mot frost og for vintervarme! Et øyeblikk ved vedhaugen undret jeg meg over hvorfor dette var så trivelig, det var jo kaldt! Da for en evolusjonspsykologitanke gjennom hodet mitt - kanskje er dette noe som henger igjen fra samle- og sanketiden. Kanskje, kanskje ikke. En ting er sikkert vedsjau i vinternatta gjør meg glad!

Jokkes Her kommer vintern

Ingrid Olavas cover av Her kommer vintern

Fugler i flokk og plog

Kl 17? Det er snart kveld, lydene fra kontorene er færre, og lyset i korridoren slukket av en pliktoppfyllende kollega - da skjer det. Jeg sender ett blikk mot venstre fra PCn. Ett blikk - og der der er de - og så mange som de er! Den skumrende vinterhimmelen er nesten svart av et bevegelig lag - av fugler. Jeg har aldri før sett så mange fugler fly sammen! Fuglene er av typen "flokkfugl", det vil si de er mange, de flyr sammen, men ikke i plog. De er så vakre. Jeg føler lykke.

Jeg blir også lykkelig av å se fugler fly i plog, fugler som flyr over elvesletter i fine formasjoner. Noen ganger følger de nøyaktig veiens sirlige kurvinger - det ser virkelig imponerende ut! Enkelte dager i året er for meg spesielle. Øyafestivalen er kanskje årets musikkhøydepunkt, men også tiden og stedet for en annen vakker opplevelse. I løpet av festivalen ser jeg alltid fugleploger over himmelen i Oslo. Dersom det også er godvær (og det er det ofte) og et band jeg liker spiller - blir øyeblikket magisk! Jeg har vært så heldig å få oppleve dette flere ganger. Jeg smiler og undres - tenkte arrangørene på dette da de fastsatte tidspunktet for festivalen? Eller er det kanskje de mest musikkinteresserte fuglene som legger trekket til festivalen, - eventuelt de mest tunghørte? Uansett - jeg håper mange ser og gleder seg over dette - og jeg, jeg gleder meg til Øya!

Happy B.

Lykketroll

Min lille kusine lekte med troll i går. Trollene var av typen lykketroll. Disse blide velfødde trollene med hår som står rett opp.  Jeg visste ikke at dem fantes fortsatt. Det føles lenge siden jeg var hos farmor og trollene på hytta på Fjellstrand. Farmor samlet på troll – et for hvert barnebarn. Tilslutt ble det seks troll - som klatret og stakk seg på tornebusker, løp over gressletter og dykket ned i verdens største lupinhage. Blandt hagens vekster forsvant de nærmest. Farmors troll opplevde dette lenge før menneskene i filmen Kjære jeg krympet barna. I Trolljegeren (som forøvrig bør sees!) nevnes trollarter som bergtroll og jøtuler, men ikke lykketroll.  Synd. For lykketrollene, de er jo uten tvil de triveligste!

Happy B.

   

Å gå i sol

Kl er 10, det er 3 kuldegrader og sol.  Jeg trasker bekymringsløst bortover fortauet i nye saueskinnsko. Denne formiddagen har jeg ingen planer. Dagen er deilig åpen og i gaten flyter sol. Jeg går rett mot lyset. Det bølger mot meg, og rammer sirlig inn - denne lille delen av verden som  er storgata i Elverum. Lyset spinner rundt og tegner en sirkel mellom en mann og hunden hans. Fra mannen med sixpence foran meg ruller en soltråd langs halsbåndet over til en labrador. Hunden gløder, og lyset krabber tilbake opp halsbåndet og sirkler rundt mannen. Han smiler til meg. 

Nå når alt gnistrer kan jeg nesten forstå de som vernet disse enetasjers etterkrigsbyggene, og den fyren der fremme som setter seg inn i en oransje senket volvo med sotede bakruter. Jeg smiler lurt. På dager som denne gir det meste mening.

Det glitrer i rim på gaten. Så enkelt. Så vakkert. Derfor elsker jeg å gå i sol.   

Happy B. 

Den siste enhjørningen

En vakker gammel sang dukket plutselig opp i hodet mitt.  Sangen er fra tegnefilmen ”Den siste enhjørningen”. Jeg mines teksten kun delvis, og det på tross av at jeg - om og om igjen - sang den i vinduet på det grønne rommet. Fra det åpne vinduet sang jeg den og andre sanger idet kveldslyset kledde fjorlandskapet i vakre farger – og på dager hvor fjorden forsvant i gråvær og tåkelur. Det var fint å sitte slik alene - se ut, synge og lengte. 


Hvorfor husker jeg teksten bare delvis? Jo, fordi jeg var liten, sangen var på engelsk, og jeg, jeg forsto egentlig bare deler av det jeg sang. Resten fant jeg på. Slik ble det 1 desiliter engelsk, om lag 30 gram norsk og en (ikke så liten) persillekvast fantasispråk. Resultatet: en vakker og for meg svært så meningsfull sang. Et par tastetrykk. Der. Jeg ler. Sangen ligger på youtube – var det dette jeg sang?

Americas sang The last unichorn