Angry birds på sykehuset

Min kjære og jeg kom ut for et trafikkuhell. I går ble vi påkjørt da jeg stoppet for en fotgjenger. Det gikk fint, men vi måtte en tur på sykehuset for å ta et rutine-etter-bilulykke-rønken av nakken. Jeg liker ikke sykehus. Jeg liker ikke de tomme gangene. Jeg liker ikke de fargeløse veggene. Særlig liker jeg ikke miljøet; smaksløs vond mat, luktfritt, men med en svak eim av avføring og døde hudceller. Et tilsynelatende sterilt miljø som likevel er fult av bakterier, sykdom -og død. Ja, for det er i forbindelse med alvorlig sykdom og snarlig inntreffende død jeg oftest har vært på sykehuset.

Dette er kanskje ikke så overraskende at jeg ikke liker sykehus, for hvem liker vel sykehus? Jeg lurer på hva som får folk til å ønske å jobbe på et slikt sted utover Florence-genet... I dag på sykehuset opplevde jeg likevel noe fint. Dagens fine sykehusøyeblikk;

Fargede prikker på gulvet. For det første så liker jeg de fargede prikkene på sykehusgulvet. Gule, røde, blå og grønne prikker som man kan følge som en sporhund til bestemmelsesstedet. I dag fulgte vi først gule prikker til rønken dernest røde prikker til legen for konsultasjon. Prikker er morsomt, det må være fin avledning om man har med små barn, også er prikkene nyttig dersom som man er litt fortomlet, noe man gjerne er på et sykehus.

Folkelige og gamle blader. På sykehus har man tid, mye tid - i dag tror jeg vi tilsammen var 3,5 timer på sykehuset.  Med så mye tid er det godt at huset har mange og varierte blader. Eller for å snu det - tenk så heldig man er med fri tilgang på rare blader, og tid til å lese disse. I dag kunne jeg lese blader som "Barn", "Oss over 60"og"Ukeblad". Dette er for meg nytt og ganske lærerikt. I tillegg fikk jeg repertet teknologivurderinger og motetrender i perioden 2008-2010 i for meg mer kjente blander som "Teknisk ukeblad" og "Det nye".  Ikke dumt.

Vi fikk også tid til å laste ned og spille Angry Birds på iponen. Angry birds er fugler som har blitt røde og sinte etter å ha blitt frastjålet egg av slemme grønne griser. Spillet går ut på å skyte sinna røde fugler med sprettert på grønne griser i diverse formasjoner. Dette er teit enkel morro, men det er morro! -Og det passer veldig godt på et venterom.

Kanskje er det flere slike fine sider ved sykehus som ligger der klare for oss å oppdage? :)

Filmhygge i kulda

Temperaturen har variert. Enkelte dager har den sneket seg under minus 35 - dvs. den er sunket til bånn i vårt gamle termometer ved utgangsdøra. Da leves helgene best ikke ute, men inne. Inne i varmen går vi i line fra seng til kafe, til middagsselskap - og til sofa, sofa med film. På ukedagene blir valget fort jobb og film. Heldigvis har det blitt mye god film. Her en kjapp omtale av filmene;

Still walking - en poetisk film av Kore Eda - en familie deler ett sommerdøgn - i et sommerhus ved stranden - filmen synliggjør på en fin måte kompliserte familebånd og sorgen i avvisning.  Så filmen her tidlig en søndag morgen alene, bare jeg, min katt, min kattetekanne bredfull av nytrukket rooibushte og små stykker ingefærbrød. Deilig. 

The Kings Speach - årets oscarfilm - ble nydt i nesten full veslestue på Elverum kino. Collin Firth spiller godt rollen som stammende kongsemne. Filmen og forsåvidt filmen The Queen (som jeg nylig har sett opp igjen) får meg til å tenke at Storbritannia er underlig - for oss, så andreledes enn egalitære folkelige kongenorge. Begge filmer anbefales.

Har også hatt et gjensyn med Finding Neverland - en vakker, magisk om enn litt sentimental historie om bakgrunnen for stykket Petter pan og om en liten gutt som ikke vil bli voksen.

I kveld blir det Coen-brødrenes nye westernfilm True Grit på kinoen. Jeg liker særlig godt karakterene i Coen-brødrenes filmer, så selv om denne filmen ikke skal være blant deres mest originale, gleder meg til å se vaskekte kugutter - og en sterk lita jente på 14. 

Om å få lappen (en miljøverners bekjennelse)

Ja. Da har jeg også fått førerkort. Jeg som er opptatt av miljø, som ikke skulle ha bil, som ikke skulle kjøre og følgelig heller ikke hadde behov for lappen. Nei, jeg hadde ikke det. Ikke denne dama. Tenk det. Tenk det nå. Nå har jeg kjent behovet en stund. Selv jeg, kunne ikke greid meg uten lappen. Ikke her. Ikke her på landet. Selv ikke jeg kunne greid det her jeg bor - tett på naturen, men så langt fra folk, jobb og kultur.

Selv om behovet nå er her, føles det likevel litt merkelig når jeg nå - tiår senere - står med en lapp i hånda - et midlertidig førerkort - og snart når jeg åpner postkasselokket vil det endelige førterkortet være her. Mitt førerkort. Jeg er bilist. Og det rareste er - det føles godt! Ja, jeg har ventet på dette en stund - jeg har hatt min andel av universets kjøretimer. Likevel - da jeg i går for første gang skulle kjøre langtur alene i mørket - ble jeg overrrasket over hvor fint det var.

Jeg stilte inn setet, speilene, slo på lyset og krøp sakte gjennom snøen og ut av gårdsplassen - og der der var jeg på veien. Jeg økte farten og suste avsted, alene. Øynene peilet grøftekantene etter dyr - dyr byksende ut av skogen - swusssj så kunne de være oppe i veibanen, forran bilen. Min. Tenk om det var en elg der, i skogen.  En elg som ennå ikke ante uråd.

Heldigvis så jeg ikke elg, og det var lite biler på veien. Men uansett om øynene var travle med å speide etter elg, og selv om jeg ikke turde ha radioen på for distraksjoner, følte jeg meg rolig, rolig og fri. Fri! Fri til å velge vei, og til å sanse. Det føltes som jeg sanset mye, mye mer, og det inni en liten kapsel. Merkelig. Merkelig og fint.

Det beste var jo at jeg kom raskt frem til venninen min. Det var som kroppen hadde fått noen ekstra lange lemmer, som jeg begynte å kjenne bedre og bedre, og som strakk seg ut, frem, langt frem, raskt frem. Det var så deilig! Denne følelsen har vel alle som kjører. Likevel er jeg glad jeg føler dette nå. Jeg vil fryde meg, jeg vil smile og feire dette. Jeg er ikke 18, men hva gjør vel det! Så vil jeg heller skaffe meg elbil så snart økonomien gjør det mulig.

På skitur utenfor løypa

Søndag var jeg på skitur. Det var min første tur for året, og jeg dro ut fordi jeg kjente meg lat. Det var følgelig fornuften og ikke lysten som trakk skiklærne motvillig ut av skapet. Flere lag med klær senere, var jeg klar, og jeg hadde da også pakket sekk med vann, kjeks og siste rest fra jula - fiken.

I skogen gikk jeg halvfornøyd langs brede preparerte løper. Jeg kjente at formen var dårlig, kroppen seig og jeg hadde kommet ut sent - lyset lå lavt mellom granene.  Jeg så rett frem og forsøkte ta meg sammen der jeg småsakset meg oppover bakker som jeg egentlig vet jeg kan gli - også oppover.

Men så, så jeg et skispor smyge inn og ned mellom trærne. Ett enslig spor, inn i mørket. Eller egentlig ikke mørket for det var små spalter av lys mellom trærne, og snøen var som en glødepære, som glødet litt kraftigere der ettermiddagslyset traff den. Det var fint.

Jeg hadde antagelig gått forbi flere slike skispor. Grunnen til at jeg så akkurat dette, var at jeg tenkte på noe kjæresten min hadde sagt tidligere på dagen; at han hadde hørt fuglekvitter - en fugl hadde kvittret en vårsang, og det i januar. Blikket mitt gled derfor ut av løypa, - mot skogen. Jeg så ingen fugl, men sporet som snodde seg. Jeg så ikke hvor sporet endte, - og det facinerte meg. Jeg tenkte; skal jeg kjøre ned her - dukke ned i skogen, kjenne skiene nappe i barnåler, kanskje få problemer med busker som bøyer seg tunge mot løypa over løypa - skal jeg? Orker jeg? - for da må jeg antagelig sakse meg opp igjen, og det vil kunne være tungt, for det er dyp snø.

Heldigvis ga jeg meg selv et par sekunder til å kjenne etter, hva jeg ville. - og jeg kjente jeg ble glad av tanken, og begynte å smile. Smilende satte jeg utfor, kjente skiene fløt på bunnen av sporene, på kantene var det skare som laget en fin knitrelyd. Jeg var oppmerksom, jeg var tilstede, for underlaget var ulendt. Jeg hadde ikke hatt mulighet til ett sekund å tenkte på jobb, og jeg savnet det da heller ikke - for det var så vakkert! Et stykke nede i løypa stoppet jeg - det drysset snø fra trærne, lette lette fnugg som rislet og svevde rundt meg, forran øynene mine, mot den milde sola. Dette må jeg gjøre oftere; gå på ski utenfor løypa -og å gi meg selv ett par sekunder innimellom til å kjenne ordentlig etter hva jeg vil.