Bare Jazz

Det er fint i Oslo i romjula. Byen er julepyntet og fredelig, og det er enklere å få bord på byens stemningsfulle små krypin - som Bare jazz, kafeen som ligger litt bortgjemt ved grensen, men som likevel alltid er full av bilde mennesker.  

Opp til bordene i andre etage strømmer tonene fra jazzbutikken under til rødvinsgløgg som nytes nå i disse juletider. Her er det fint å møte gode venner. Det er fint å sammen lukke kalde Oslogater ute, få varmt glass i hendene - og nyte varmen og gleden som sprer seg. 

I dag fikk vi vindusbord og kunne se ut på kaffens kontinentale vakre portrom som var pyntet med juletre og lykter, - og gjennom de strålende gullkulene i vinduet føltes uterommet nesten magisk.  

  

ut på tur julaftens morgen

Julaften våknet jeg tidlig, og hadde valget mellom å synke dypt ned i sofaen med lefse med julesylte og se Snekker Andersen og julenissen, eller å gå en morgentur med foreldrene mine. Jeg utsatte lefsen til Tre nøtter til Askepott.

Vi pakket oss inn i varme klær, ute var det isende kaldt, lys rosablå morgenhimmel og mye snø. Seks føtter knitret lykkelig i snøen. Vi gikk mot byen og kaia. Brygga, bryggerhusene og båtene var frosne. En måke så fastfrosset ut der den satt på svaberget, og det røk av vannet. Det salte vannet var vakkert. Gjennom røyken skinte det turkis i det ene øyeblikket og fiolblått i det neste. Det var ingen ved brygga, og vi møtte heller ingen da vi gikk gjennom strandgata, men vi så mange julelys i vinduene og kranser på veggen. Torget lå der tomt, men fyllt av julelys fra julegrana og girlandere. Vi gikk ganske stille sammen, det var fint. Fint å gå tur før ribba satte inn, men mest av alt var det fint å gå slik sammen stille i vakkert vintervær og se og kjenne juleroen senke seg.

(Solan og) Ludvigs jul

"Sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover, akkurat der månen går opp i Bellingmoskaret, - akkurat der, så Solan for seg ei lita julefortelling, bare han knepte att aua..."

Jeg lånte Ludvigs jul på biblioteket, og vi leser noen korte historier hver kveld. Solan og Ludvig er et pussig par, og det er trivelig å lese om dem nå i adventstiden. Det er fint å ligge slik - og rett før søvnen tar en - la tankene fare til et nedrimet Alvdal, til den kvikke våghalsen Solan og tungnemme, engstelige, men fine Ludvig. Deres førjulstid er fulle av talglys, ullskjerf, mandelpoteter, løiten, tjukke småfugler, dombjellelåt, og stille forventning i kulda - til jul. Med lune Ludvik og skrøneren Solan på laget blir adventstiden enda litt bedre. 

Friminutt

Det er den tiden på året hvor det er som mørkest. Det er mørkt når vi kjører til og fra jobb, og svakt er lyset som finner veien inn til kontoret hvor jeg sitter alene forran PCn - og dette på tross av at det ute nå er gnistrende klart vintervær. Heldigvis skjer det innimellom, som nå at jeg får et møte i gangavstand. En sjanse til å slippe ut av kontoret, ut til byens vinterlandskap. Jeg er en lykkelig byråkrat. Med kulda isende mot ansiktet og hendene stukket godt opp i ermet (jeg har glemt vantene i dag) går jeg nedover gater, bortover gater, og krysser over tomme snødekte plasser. Jeg ser opp, der over meg drysser rimet tykt fra trærne. Det er så vakkert. Det glinser i sporene til de andre som har vært ute og gått denne fine desemberdagen. Kanskje kjente de som meg den litt underlige følelsen av å tine litt opp, her i sola i 20 minusgrader. 

Frosne julegater

I kveld etter at teksten hadde rullet ferdig over lerretet, sto jeg i døra til kinoen og hutret. Ute var det 20 grader minus, og det var fortsatt lenge til bussen min kom. Skulle jeg gå ut? Det var kaldt. Jeg vegret meg. Så gikk jeg, ut i julegaten.

Jeg gikk lenge og helt alene. Det var vel ingen som ville ut. Jeg tenkte - de er inne i varmen, under pledd og ser tv - kanskje kikker en jente ut - kanskje ser hun meg, kanskje tenker hun at det må være kaldt der ute. Men her er vakkert. Det skinner vakkert i stille lys fra girlandere over gaten, fra små lubne juletrær på veggen, og fra de varme hjemmene som jeg går forbi. Etter en tid blir det også behagelig kaldt. Innlandsvintrene biter ikke, de er harde, men gode. Jeg smiler og føler kulden mot kinnene mine, mot bena mine som nå burde hatt stilongs. Kulden rammer kroppen min inn, slik at selv om jeg blir kaldere, føler jeg meg varm mot luften rundt meg. Jeg kjenner tydelig hvor kroppen min slutter og vinterluften begynner. Med kulden mot ansiktet og under utallige små julelys føler jeg med underlig levende.