Norwegian Wood

I forrige uke så jeg endelig Murakamis Norwegian wood. Det  var en melodramatisk opplevelse. Filmen var visuelt slående, og store følelser ble utrykt gjennom svimlende vakker natur, musikk og unge nakne mennesker  - og alt på en gang. Det var intenst.

Det var sex i alle varianter hvor oppriktigheten og sårbarheten til de unge og kvaliteten på relasjonen deres ble tydelig. Det var siklende fortvilet og forpint sorg-uling. Det var stygt og vakkert. Og etter å ha blitt utsatt for dette i to timer, følte jeg meg fredlig, samlet og takknemmelig - og gikk lykkelig ut av kinosalen.

Norwegian wood er en god film. Det er en vond film om kjærlighet og tap, men mest av alt en film om å tørre å møte egne følelser i livet også sorg og om å ta ansvar for andres og ikke minst eget liv. Slik virket filmen oppbyggelig for meg - en vond film som gjorde godt.  -også fikk jeg veldig lyst til å reise til fjellene ved Kyoto, der virker så utrolig vakkert! Filmen anbefales!

Badet!

Jeg har badet! Søndag var Glomma heldekket av is. Tirsdag brøt isen opp og store isflak (faktisk ett på størrelse med en liten fotballbane) seilte forbi huset vårt og nedover elva. Men i dag onsdag badet jeg!

I dag kl 18:30 var det fortsatt sol (tenk det!) og kun små isflak igjen, og de fløt i et relativt bedagelig tempo nedover elva. Det var nå det skulle skje - badingen - nå før vårflommen kommer for fullt. Vannet har allerede begynt å stige, og kvist og kvast har kommet i bevegelse  - så før jeg badet dro min kjære og jeg båten lenger opp på land. Vi - gubben og gamla :) - sto og dro på det sleipe døde gresset, og jeg så på vannet med isbitene og tenkte - skal... skal ikke... skal! Skal bade!  Jeg kledde av meg, og små lyn skjøt opp fra bakken idet jeg sto barfot på bakken. Heldigvis er det brådypt her -tenkte jeg. Brådypt og kjæreste parat om jeg skulle besvime av kulde. Kaldt var det, men jeg rakk nesten ikke oppleve det før jeg igjen var på land. Bli, varm og full av energi slo jeg håndkledet rundt meg. Jeg elsker følelsen av kaldt vann rundt kroppen - etterpå. Etterpå da endorfinene leker i kroppen, da gleden føles så sterk at den ikke kan holdes inne i kroppen, men bryter ut i boblende latter, glimt i øynene og friske fraspark opp fra elvebredden, langs veien og helt inn i vår varme stue :)

Fine Ting

I går var det tradisjonen tro marked her i byen. Har visstnok vært marked her i mange hundre år. Markedet holdes på samme tid hvert år, i mars da våren er kommet nok til at handelsfolket (i gamle dager) kunne møtes å bytte varer. Nok om handelstradsjoner. På slike markeder finner  jeg alltid et par skatter. Enkelte skatter kan og ofte bør finne ny eier ved neste marked, men uansett - rett etter markedet er skattende fine og nye  (ihvertfall nå for meg).  Her er årets fangst:

Første skatt: Et sukkertøyspann fra ca. 1920. Tenkt det barnet som fikk hente denne i butikken..!
Dalahesten ble kjøpt  i Mora i januar, måtte  bare ha en hest - hest er best ;)

Andre skatt: En sommerfuglring - alle trenger en sommerfuglring 

Tredje skatt (?): et par ferskenfargede ullsokker med 2011 sirlig maskinstrikket inn
Jepp, oppdaget at sokkene var maskinstrikkede etter at jeg kom hjem
- men i et gammelt hus (uansett hvor godt isolert det er) får man aldri nok ullsokker :)

Storbyen og åndslivet!

Jeg elsker friheten min. Frihet til å på en helt vanlig torsdag ettermiddag å kaste meg på toget til Oslo - stå i larmen fra biler, forsvinne i eksos, menneskekaos og søke ly på cafe Mono med en av byens beste burgere - og litt senere å klemme og å se inn i smilende øyne til en god venninne - Ingrid! :) Og enda litt senere å kjapt smilemøte Stine og Ingebjørg. Og dagen etter - å gå med Kristine på kafe, gå gjennom slottsparken - le litt, filosofere og kjenne våren våkne rundt oss. Jippi! Tenk jeg er velsignet med slike vakre mennesker kun et par timer unna.  


Nå på torsdag var jeg altså i Oslo igjen, og denne gang var anledningen å gå med Ingrid på Pecha Kucha night vol. 17, et foredragskonsept hvor utøvere innen arkitektur, design, kunst, film, musikk og Dj eller "live-gig" får drøye 6 minutter og 20 slides til å vise seg frem. Dette skjer på DogA 4 ganger i året. Jeg liker DogA. Det er et stemingsfult lokale og under Pecha kucha serveres billig øl, og en interessert avslappende atomosfære preger rommet. 


Nå torsdag skulle 13 til pechapers og det var både inspirerende intenst og intenst inspirerende. Jeg kunne skrive mye om dette, men nøyer meg med å kjapt trekke frem; Dita Siauw er svaksynt og deltok med "Somewhat more than nothing" med bilder av verden slik svaksynte ser den. Bildene var facinerende. Dette er noe jeg alltid har lurt på - hva ser egentlig svaksynte, hvordan drømmer de og ikke minst hvordan opplever de det. Siauw fortalte om opplevelsen, og hvordan han aktivt skapte sine kunstprosjekter og sitt liv ved hjelp av visualiseringsteknikker - veldig spennende og litt kontraintuitivt at svaksynte og blinde kan visualisere og gjennom det skape - men hvorfor ikke :) 

Siauw - utstilling på Aker Brygge: Velkommen til vår verden der solen alltid skinner bak en diger flekk på himmelen
og der din elskede ikke har noe ansikt

Siauw: Spising av kake med nonstopp - dette er vakkert! 

Interessant var også fototeknikken til Stig Marlon Weston, og Las Vegasteppene til Maluszynski. 

Foto (tatt slapt sittende) av et bølgende Las vegas teppe.
Dette får meg til å glede meg til isen går og vi igjen stupe, dykke og svømme..

-Også var Anders Brandts kåseri om hvorfor nordmenn er verdensmestere i bruk av sosiale medier strålende. Normenns facinasjon for sosiale medier ble forklart av to hendelser i norsk historie der vi mistet de beste blant oss - svartedauen (rammet de sosiale, de omgjengelige) og utvandringen til Amerika (de positive, fremtidstro og sosiale var de som dro)...Haha!

Gode møter og kulturelle innsprøytninger som dette gjør at vinteren godt kan vare en liten stund til, for våren har kommet til meg :) 

Bekkelåt

I dag da jeg skulle ta av meg skiene etter turen hørte jeg en hyggelig lyd. Det var bekken, isen var nesten borte og vannet trengte seg frem, frem i vårsola. Jeg hørte vannet risle i grener, piple gjennom små sprekker i isen og klukke. Bekkelåt gjør meg harmonisk, og kanskje særlig nå på våren. Lyden av bekk full av smeltevann - er et av vårtegnene jeg er mest glad i.

Vårtegn så langt i år;

• En fugl er tilbake (ikke gjøk, men muligens sissik ;) ) allerde i januar!
• Vårsola - nå på torsdag
• Sørpeballer
• Sølepytter
• Bar asfalt
• Statuer - ikke nakne - ikke kledte (snø på retur!)
• Glade folk
• Uteservering (har ennå ikke sett det, men ble fortalt av to stykker hadde sittet ute på uteserveringen på torsdag - crazy bastards ;))
• - og sist men ikke minst bekkelåt :)

Så nå nå kan bare blåveisen utenfor huset komme!

Fregner og solbrilleskille

Torsdag denne uken: Det er VÅR!!! 

Her jeg sitter hører jeg drypp. Det drypper fra tuppen av vindskiene. Det er 0 grader, men sikkert 10 i sola, og sola varmer godt. Det er noe eget ved den første vårsola. Himmelen er høy og sola skjærer i øynene.  Pupillene er grådige. Pupillene vil ikke lukke seg, men svelger store biter av lyset, og samtidig roper de: "Solbriller!" Min tidligere kollega Line ville i dag sagt: ”Vi går ut i lunsjen. Vi kler på oss og går ut på takterrassen. I dag får vi solbrilleskille og fregner!!” -og hun ville smilt, øynene ville strålt og vi ville gått sammen ut i sola. Det var så fint. Å tenke på Line får meg til å smile – Solbrilleskille og Fregner.

Tenk at dette ble en solbrille- og fregnedag! Det visste jeg ikke i morges. Da jeg våknet virket kroppen kraftløs. Da jeg gikk til jobb var det isende kaldt, og jeg tullet hode og hals inn i ullskjerf i mangel av lue. Selv med skjerf fra lykkelige geiter i Karpatene, var det kaldt og jeg hastet bortover glatte gater. Da arbeidsdagen var ferdig var alt endret. Sola skinte og fortauene lå isfrie -kun med noen glitrende søledammer. Så fine de var!  (-note to self til høsten: søledammer er fine!)

Lyset sender små sjokkbølger bortover fortauet. Jeg kjenner glede strømme gjennom kroppen. Snøen viker. Statuene som jeg passerer er nå bare halveis tildekket av snø. Det er et underlig skue - nakne statudamer -og barn titter blyge frem fra snøen.

Swussj! Der kaster to gutter i 8-9 årsalderen sørpeballer på hverandre. De smiler. Jeg kjenner jeg vil skrive og finner en bakgård. Jeg setter meg i solveggen. Jeg tar opp Macen. Tankene flyr og fingrene tromme ivrig over tastaturet.  Jeg vil fange alt; sola, sølepyttene, statuene, barna. -og jeg tenker på utepils. Jeg tenker at det ikke er rart at nordmenn er glade i utepils. Tenk å kunne sitte ute i sola og drikke øl! En underlig tanke -i forrige måned, i forrige uke eller i går, da vi hastet avgårde med stive kropper, tunnelblikk, og sammenbitt utrykk. Nå er skuldrene senket. Nå kjenner jeg sola tar på den ene siden av ansiktet, og en uvant problemstilling dukker opp -jeg kan bli solbrent og få fregner på den ene siden av ansiktet! En hyggelig problemstilling.  Jeg smiler. 

Jeg føler meg åpen og lett. Jeg husker min dirigent pleide å si til koret: ”Tenk at det går en luftsøyle gjennom dere, og at dere fra et punkt midt på hodet trekkes varsomt oppover.” Akkurat sånn føles det nå - jeg puster friere og føler meg høyreist. En luftsøyle som trekkes varsomt oppover… Tenk at litt sol kan bety så mye. 

Angry birds på sykehuset

Min kjære og jeg kom ut for et trafikkuhell. I går ble vi påkjørt da jeg stoppet for en fotgjenger. Det gikk fint, men vi måtte en tur på sykehuset for å ta et rutine-etter-bilulykke-rønken av nakken. Jeg liker ikke sykehus. Jeg liker ikke de tomme gangene. Jeg liker ikke de fargeløse veggene. Særlig liker jeg ikke miljøet; smaksløs vond mat, luktfritt, men med en svak eim av avføring og døde hudceller. Et tilsynelatende sterilt miljø som likevel er fult av bakterier, sykdom -og død. Ja, for det er i forbindelse med alvorlig sykdom og snarlig inntreffende død jeg oftest har vært på sykehuset.

Dette er kanskje ikke så overraskende at jeg ikke liker sykehus, for hvem liker vel sykehus? Jeg lurer på hva som får folk til å ønske å jobbe på et slikt sted utover Florence-genet... I dag på sykehuset opplevde jeg likevel noe fint. Dagens fine sykehusøyeblikk;

Fargede prikker på gulvet. For det første så liker jeg de fargede prikkene på sykehusgulvet. Gule, røde, blå og grønne prikker som man kan følge som en sporhund til bestemmelsesstedet. I dag fulgte vi først gule prikker til rønken dernest røde prikker til legen for konsultasjon. Prikker er morsomt, det må være fin avledning om man har med små barn, også er prikkene nyttig dersom som man er litt fortomlet, noe man gjerne er på et sykehus.

Folkelige og gamle blader. På sykehus har man tid, mye tid - i dag tror jeg vi tilsammen var 3,5 timer på sykehuset.  Med så mye tid er det godt at huset har mange og varierte blader. Eller for å snu det - tenk så heldig man er med fri tilgang på rare blader, og tid til å lese disse. I dag kunne jeg lese blader som "Barn", "Oss over 60"og"Ukeblad". Dette er for meg nytt og ganske lærerikt. I tillegg fikk jeg repertet teknologivurderinger og motetrender i perioden 2008-2010 i for meg mer kjente blander som "Teknisk ukeblad" og "Det nye".  Ikke dumt.

Vi fikk også tid til å laste ned og spille Angry Birds på iponen. Angry birds er fugler som har blitt røde og sinte etter å ha blitt frastjålet egg av slemme grønne griser. Spillet går ut på å skyte sinna røde fugler med sprettert på grønne griser i diverse formasjoner. Dette er teit enkel morro, men det er morro! -Og det passer veldig godt på et venterom.

Kanskje er det flere slike fine sider ved sykehus som ligger der klare for oss å oppdage? :)