Humre, humre!

På lange mørke vinterkvelder, hva er bedre enn å ligge på sofaen og humre seg gjennom noen youtube videoer. Her er noen som får meg til å smile: Ode to Joy, Ministry of silly walks, norsk sluttstrøm,  Nyheter for trær :) og Nyheter for hest

Mine dagtette rom

Jeg leser klassikeren til Dale Carnegie "Lev livet uten bekymringer" fra 1944. Den anbefaler å leve i dagtette rom med fortiden og fremtiden stengt ute -som et passagerskip over Atlanterhavet - et skip som er delt opp i en rekke vanntette skott. Ikke å plage seg selv med fortidens valg, og ikke å engste seg for fremtiden. Eller som Jesus sa vesentlig tidligere "Vær ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage". Så gamle disse tankene er, og likevel så godt og nødvendig det innimellom er å bli minnet på dette. Å love seg selv dette: å forsøke å leve i dagtette rom, å planlegge, men ikke bekymre seg for fremtiden - la morgendagen bekymre seg for seg selv.

Dancing on my own!

Jeg er sliten. Det må det være lov å si. Jeg har arbeidet 10-12 timer mange dager nå. Jeg har jobbet. Sunket ned i sofaen. Sovet.

Men ikveld dro min kjæreste for å se fotball, og jeg var feldig med jobb i 19-tiden. Jeg hadde tid -  alenetid.  Først så jeg tv, noen avslappende menigsløse programmer, deretter koste jeg meg med belgisk sjokkolade og Uriks. Og det var hyggelig nok det. Uriks er interessant. Sjokkolade er deilig. Men - jeg følte meg litt usunn og ble egentlig trist av Uriks. Da kom jeg på Robyn-CDn min - jeg satt den på høyt, høyt i stua. - og ut strømmet dansetonene, de spratt rundt, og plutselig var det som små smil tittet frem overalt - krøp frem fra knehasene, navelen, håndflatene - og øynene mine skinte. Borte var det alvorstunge ansiktet til Annette Groth. Jeg sto alene i stua mi og smilte!

CDer som denne -  har platte, naivistiske tekster. Likevel - det får meg til å føle meg frisk, våken -og strålende! Musikken hopper, sparker og slynger seg på en herlig upretensiøs måte -  og det er som jeg løftes opp, opp i det lekende lydbildet. Det er godt. Særlig nå, i mørket, i kulda, når arbeidet hoper seg opp, når man er for sliten til å snakke ordentlig sammen. På slike dager kan jeg tenke: "jeg trenger litt glam - jeg vil danse!", kjenne på det lette og sorgløse livet. Kjenne musikken bølge i kroppen - strekke meg ut og vokse i lydbildet. Heldigvis skal det lite til - en CD - et stuegulv er nok - og selvfølgelig - noen varme smil i løpet av dagen hjelper en hel del.

Solsnu!

Sola har snudd, heldigvis. Det føles som dagene alt er lengre. - og hverdagen den tripper kanskje ennå ikke, men den subber i hvertfall ikke. Dagen fylles igjen av energi og går fremover med fraspark. Egentlig er det deilig at desember er over, all forventning, så mye som skal skje på så altfor få dager. Fredens tid, men likevel følte jeg denne desember timeglasset renne for raskt. Juleroen var mer som reklamepauser i en actionfilm.

Nå skriver jeg januar, og det er rolig. Nå er dagene åpnere, for meg å fylle med det jeg ønsker. Eller nesten ingenting. Kanskje bør jeg gi meg rom, gi meg tid til sakte, sakte å krype ut av vinterdvalen og som landskapet og gradvis farges av sol? Ja, det velger jeg!